Hva er forskjellen på vintage, retro og second hand?

Det er lett å gå seg vill i jungelen av begreper som brukes om gamle, brukte ting. Fancy ord brukes om hverandre, noen ganger av uvitenhet, andre ganger for å få noe til å virke mer eksklusivt eller kostbart enn det faktisk er. Når du kjøper og selger på Finn eller Tise vil du for eksempel se at visse begreper går igjen, selv om det ikke nødvendigvis stemmer overens med det som selges. Da gjelder det å ha kunnskapen i orden slik at du selv lett kan skille skrot fra skatt. Her kommer en begrepsavklaring som gjør det enklere å kjøpe og selge brukt:

Antikvitet:
Opprinnelig et begrep for å beskrive gamle ting fra nettopp antikken (gresk/romersk). I dag brukes det om gamle og verdifulle kunst- og bruksgjenstander. For at en gjenstand skal være antikk, må den være minst 100 år gammel samt inneha visse kvaliteter. Prisene på antikviteter har variert mye opp gjennom, avhengig av hvilke stiler og trender som har vært moderne – og hva folk samler på. De fleste har en oppfatning av at antikviteter kan være kostbare, nettopp fordi det er gamle, sjeldne ting. Samtidig har jeg sett mange eksempler på loppemarkeder og gjenbruksbutikker som fortsatt tror de kan få mye penger for en gammel rokk eller et snirklete symaskinbord, fordi slike gjenstander var populære på 1980-og 90-tallet. Bondeantikviteter er imidlertid sakte, men sikkert på vei inn igjen i innredningen igjen, lite er så vakkert og levende som gamle, ubehandlede tremøbler med mye patina. Det behøver ikke å være rosemalte boller, altså.

Vintage:
Dette ordet kan oversettes som “fin, gammel årgang”, og det sier noe om håndverket, designet, kvaliteten og materialene som er blitt brukt. Begrepet er vanlig å bruke om årgangsvin av ekstra god kvalitet. For at noe skal være vintage må det være minst 30 år gammelt, det må også være et kvalitetsprodukt, ofte litt eksklusivt. I dag brukes vintagebegrepet om unike, flotte plagg fra 1920-1980, og gjerne om luksuriøse designerklær. Vintageplaggene er gjerne håndsydde/skreddersydde og i bra stand, i gode materialer som lin, silke, fløyel, ull, bomull, men også i tidstypiske materialer som rayon (som kjoler fra 1930-40-tallet). For at noe skal være vintage, enten det er snakk om klær, møbler eller pynteting, må det altså inneha visse kvaliteter i tillegg til å være minst 30 år gammelt.

Retro:
I utgangspunktet et ord brukt om nyproduserte gjenstander laget i 1950-60-70-tallsstil. Altså nye kopier/etterligninger av en viss stil, kultur og mote. I dag bruker mange begrepet om originale gjenstander fra den samme perioden. Det kan dog fort skape misforståelser ved kjøp og salg. Selv unngår jeg å bruke begrepet nettopp av denne grunn. I tillegg opplever jeg at ordet er nokså ladet, litt sånn elsk-hat, da retrostilen, slik den presenteres i dag, fort kan tendere mot kitsch. Jeg ønsker ikke å sette ting i bås stilmessig. Du kan fint innrede med en 1950-talls lenestol i teak eller et lekkert 60-talls palisanderbord uten å være redd for at noen skal se på stilen din som “retro”. Jeg har en del møbelklassikere fra 1950-60-tallet hjemme, men har aldri kjent meg hjemme i det som omtales som den typiske “retro”-stilen.

Second hand:
Alt som har hatt en eier før deg kan beskrives som second hand, du er den andre (eller tredje, fjerde osv.) eier av gjenstanden. Det vil si at en H&M-genser kjøpt i forrige uke, eller en fem år gammel Ikea-stol, blir second hand i det gjenstanden skifter eier. Begrepet brukes stort sett om masseproduserte ting fra 1980-tallet og frem til i dag.

Ikke alle ting blir vintage bare fordi de har bikket 30 år, det fordrer altså at gjenstandene har noen ekstra fine kvaliteter som skiller dem fra mengden. Second hand er da et riktig begrep å bruke om alle de tingene som ikke passer inn i de øvrige kategoriene.